Om å møte barns tanker rundt døden

En spontantur til kirkegården "Vår Frelsers Gravlund" viste seg å bli en litt annerledes tur, men samtidig en fin opplevelse. Barna ble med en gang fasinert og nyskjerrig over stedet vi befant oss på og utallige spørsmål dukket opp:

"Hva skjer når man er død?" , spør et av barna.

Jeg samler alle, setter meg ned på huk og forteller dem om døden: "Når man dør så slutter man å puste, og hjerte slutter å slå.  Vi kan ikke leke, danse eller synge mer. Håret og kroppen slutter å vokse. Vi hører ingenting og vi kan ikke se. Og vi har det heller ikke vondt lenger."

I mens barna vandrer rundt på kirkegården og titter på gravsteinene, så dukker flere spørsmål opp:

"Når dør jeg?"

"Hvorfor blir man gravd under jorda?"

"Er det skummelt å dø?"

"Hvordan ser man ut når man er død?"

Døden er en del av livet, også for barn. Derfor er det viktig at vi ikke stenger barn ute fra dette, og at vi våger å undre oss sammen med dem. Kanskje kjenner man ubehag, en redsel for å svare "galt" og for å tilføre barnet bekymringer, når slike spørsmål som over dukker opp. For hvordan svarer man best mulig på barns spørsmål om døden? Når man skal snakke med små barn om store temaer eller vanskelige ting, er det  viktig å være konkret og formulere seg på et språk de forstår.. Barn forstår nemlig ikke når vi prater i metaforer og blir for abstarkte.

Etter besøket på kirkegården har flere av barna vært opptatt av døden. Vi har i ettertid hatt mange fine samtaler med barna. Vi har undret oss sammen med dem om livet og døden. Barna har delt mange spennende tanker som vi har tatt på alvor og brukt tid på.