Veien blir til mens vi går på tur

Det er Torsdag og turdag for en av gruppene på Blå avdeling. Vi rusler nedover parken. Barna balanserer på opphøyd vei. Vi kommer til et lite vann hvor barna stopper opp og isflakene som ligger på vannet fanger barnas interesse og nysgjerrighet. Det var dannet seg tynn is på vannet og barna lurte på om de kunne gå ut på isen. Morten fanget opp spørsmålet og vi startet å undre oss sammen med barna om vannet og isen, og forklarte for barna hva som kunne skje hvis man gikk utpå.

Her var det mye å spørre om, observere og undersøke!

Morten fikk løs et stort flak av isen. Han løfter den opp og barna følger nøye med. Er isflaket en firkant, en sirkel eller kanskje en trekant, spør Morten?

Vi snakker om formen på isflaket, hva is er, tykkelsen og hvorfor vi ikke kan gå på akkurat denne isen. Etter mange spørsmål bestemmer vi oss for å se hva som skjer når isen treffer bakken. 

Er dere klare? 1- 2 – 3…isen faller i bakken og går i tusen knas!

WOOOW, det ser ut som diamanter!

Barna begynner raskt å plukke opp isen som ligger i tusen knas utover veien. Barna løfter dem opp, vi måler flakene mot hverandre, kjenner på tyngden, smaker litt på den og studerer den. Dette var virkelig spennende..

For oss er det viktig å ta barns undring på alvor. Da vi gikk på tur var ikke målet med turen å utforske vann og is, det var en læresituasjon som oppsto spontant og ut fra barnas interesser og nysgjerrighet. Jeg vil si at dette er en måte å la barna medvirke i egen barnehagehverdag. Hvis ikke Morten og jeg hadde fanget opp barnas interesse og nysgjerrighet rundt isen og ruslet forbi ville vi ikke tatt barnas undring og spørsmål på alvor.  Å gi barn medvirkning i barnehagen er ikke det samme som å la barna velge fritt og la dem gjøre som de vil. I rammeplanen for barnehagen står det at barn bør få delta i vurdering av sitt eget leke- og læringsmiljø og oppleve at det de mener blir tatt på alvor. På denne turen tok vi barnas nysgjerrighet på alvor.

De voksne må tone seg inn på barnas bølgelengde. Det innebærer lytting der vi ikke tar utgangspunkt i oss selv, men prøver å finne hva som eventuelt ligger bak ordene og kroppsspråket til barna, som vi i denne situasjonen kunne se var gleden og nysgjerrigheten rundt vannet og isen. Vi brukte lang tid på å filosofere og undersøke isen og vi kom oss aldri til slangeparken på denne turen..