I debatten deltok Torbjørn Røe Isaksen, Geir Jørgen Bekkevold (KrF), Anette Trettebergstuen (Ap) og Mette Tønder (H).
Under kan dere lese kveldens beste innlegg, fremført av av barnehagelærer Birgitte Fjørtoft.
Lekens betydning – vårt ansvar
Da jeg ble spurt om jeg kunne snakke om lekens betydning på dette debattmøtet, satte det i gang noen refleksjoner, som førte meg rett i den fella som det er så lett å falle i når voksne skal beskrive dette fenomenet. Nyttefella! Hvorfor er leken viktig, jo, fordi gjennom leken utvikler barna seg, de lærer viktige ting om å delta i et fellesskap, de forbedrer språket sitt... Det er så fort gjort! Det er nesten umulig å si en setning om lek uten å sneie innom en liten, nyttig effekt av den. Vi har i tillegg lang tradisjon for å fremme dette funksjonelle perspektivet ved barns lek. Med sine pedagogiske og psykologiske, utviklingsorienterte lekteorier, har flere av teoretikerne, som er utgangspunktet for vår nordiske barnehagetradisjon, vektlagt denne siden ved leken aller mest. Både Fröbel og Schiller var opptatt av denne sammenhengen. Og vi kan koble dette helt tilbake til de greske filosofene, som Platon og Aristoteles. Aristoteles mente at lek var sløsing med tid. Og Platon betraktet leken som nyttig fordi den gjør barna spesielt formbare, og at det var viktig å bruke lekne aktiviteter som middel til å styre barnas tilbøyeligheter inn mot de rollene de senere skal fylle som voksne. Da er det heller ikke så merkelig, at pedagoger som jobber med å møte og følge opp små barn på deres reise i livet, har sett en gyllen mulighet til å gi leken høyere status og verdi. Ved å koble leken til en helt sentral og elementær del av barns utvikling, ble det kanskje på et vis lettere å argumentere for den. Lekens kreative egenskaper, som en spontan, frisettende, uforutsigbar, spennende og utfordrende aktivitet, som er motiverende for barn, har kanskje gjort det enda mer fristende å bruke den pedagogisk, noe som motiverer barna til å lære mer.
Men så dukket et nytt spørsmål opp i hodet mitt: Hvorfor skal jeg forklare betydningen av noe som så tydelig er betydningsfullt for barna, bare i kraft av at det er lek? Jeg tror vi alltid vil komme til kort i våre beskrivelser av leken, fordi det er barna som eier den. I kroppene sine, i hodene sine, som deres naturlige uttrykk og væremåte. Men jeg må forsøke, likevel. For det er en del av mitt ansvar som barnehagelærer. Det er mitt ansvar å stoppe opp, forundre meg over og stille spørsmål ved leken for å forsøke å forstå litt mer av den. Så jeg er enig med Kunnskapsministeren, når han i Aftenposten i går, skriver at i en god barnehage, vil barnehagelærerne vite når de skal involvere seg i leken, og at det ligger en faglig begrunnelse bak. Det synet deler jeg. Men det er en nyanse til i dette; det krever også faglighet og kunnskap å vite når vi ikke skal involvere oss i leken, når vi ikke skal gripe inn. Og det er jo nettopp denne leken vi er bekymret for! Det fordrer at politikerne har tillit til at jeg, som barnehagelærer, bruker leken formålsrasjonelt når det er klokt, og lar være når det ikke er det. Jeg er ikke redd for at den nyttige leken skal få for lite rom og plass i fremtidens barnehage, den har vi så lange tradisjoner med i norske barnehager. Det er den leken barna selv mener er lek, jeg opplever at er truet i dag. Men den tilliten kommer ikke av seg selv, og derfor er det også mitt profesjonsetiske ansvar å uttale meg om lekens betydning til andre voksne som både deltar i, jobber med og tar bestemmelser som gir konsekvenser for samfunnets forståelse av leken og i hvor stor grad den blir ilagt verdi og viet plass til i utdanningsløpet, som jo barnehagen er starten på. Så da visste jeg hvorfor, og måtte bryne meg på hvordan.
Jeg tror lekens opprørske og litt ville side, er med på å skape disse hindringene for bare å beskrive leken med enkle ord og det gjør det også vanskelig for meg å forstå den kun i dette nytteperspektivet. Noen politikere og pedagogers ønsker om en ”produktiv” og effektiv lek med mye læringsutbytte passer for meg ikke alltid inn i den ville, frie leken jeg ser hver dag. Leken har en overraskende, uberegnelig og uventet karakter, og dette kan kanskje hjelpe oss litt med å forstå hvorfor barna oppsøker eller rett og slett bare blir dratt inn i den. Det er kanskje det at de ikke vet utfallet av leken på forhånd, som gjør den spennende! Og på den måten trosser den også eventuelle forhåndsbestemte mål som er satt for den. Vi kan kanskje si at leken selv står litt i veien for den nytten vi prøver å skvise ut av den. Men det betyr heller ikke at det ikke skjer læring eller at det ikke er noen positive, nyttige konsekvenser av leken.
Leken er på ingen måte risikofritt. Det å ta del i noe du ikke har gjort før, noe som bryter grenser, og som du ikke er helt sikker på om er i stand til, er jo i seg selv ganske skremmende. Vi kan således si at lek er et vågalt prosjekt. Men som barna likevel kaster seg ut i hver eneste dag. Fordi de må, kan det virke som. Jeg opplever det som en slags trang, en drivkraft som ikke helt kan verken kontrolleres eller tøyles. Men leken stiller også noen krav til dem som leker sammen. Den stiller krav til en spontanitet, fleksibilitet, kreativitet og innlevelse i møte med den andre, og på et vis kan vi kanskje si at den krever en form for enighet. Kanskje krever den også noe av oss som skal sette rammene for barns lek? Leken krever en viss enighet mellom politikere og barnehagelærere om lekens betydning.
Jeg tror vi går glipp av det interessante ved leken, om vi bare er ute etter å finne nyttige mål for den. Å leke handler om å oppdage mening med tilværelsen. Og sånn kunne jeg fortsatt å forsvare leken til denne kvelden var over. Det skal jeg ikke, lover.
Men det er noe av det som begeistrer meg mest med barns lek; leken vil alltid være noe mer enn det vi voksne er i stand til å sette ord på. Mye mer. Dette tillegger, for meg, leken en viss mystikk. Det er på et vis noe vi som ikke lenger er barn, aldri får helt taket på. Leken skaper hodebry for foreldre, barnehagelærere, professorer og politikere. Det ser egentlig ut til at de eneste som ikke stiller spørsmål til den, er barna selv. Jeg opplever at de har en slags liketil innstilling til det å leke. Fordi de gjør det jo, bare. Er vi i ferd med å komme tilbake dit, at vi igjen begynner å tenke på leken som sløsing av tid? Da ville nok barna på min avdeling vært rimelig uenig. For da vi hadde besøk av representanter fra regjeringen for litt siden, og statsminister Erna Solberg spurte barna om hva de liker å gjøre i barnehagen, kommer svaret helt kontant, ”leke!” Kanskje må vi slå oss til ro med at vi aldri kommer til å forstå leken helt og fullt. For meg, som barnehagelærer, er det nettopp denne siden av leken som fascinerer og bergtar meg. Vi må forstå leken i sammenheng med barns ytringsfrihet. Leken er barns viktigste uttrykksform, og den må vi verne om og ta vare på. Selv om vi ikke helt klarer å sette ord på hvorfor, men bare i kraft av at det er barnas domene. Når barna leker, forteller de oss om livet sitt. Og når barna ikke leker, forteller de oss også alt vi trenger å vite. Jeg vil ikke være en barnehagelærer som ødelegger barnas ”på-liksom”-verden, ved å hardnakket og kontinuerlig minne dem på hvordan den virkelige verden ser ut. Jeg vil ikke være en barnehagelærer som avbryter barns lek for å få dem til å gjøre noe mer nyttig. Jeg vil være en barnehagelærer som ser betydningen av leken i kraft av at det er gøy og i respekt for at det er barnas måte å være på.
Jeg tror, at hvis vi kun gjør leken til middel for samfunnets mål, står vi i fare for å ødelegge det barn selv opplever som lek. La leken være en sentral del av det mandatet vi skal forvalte, og la oss som har utdanningen og kunnskapen om barn og lek få utføre dette mandatet med vårt profesjonelle skjønn.
Av Birgitte Fjørtoft.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar